Etter en overbevisende 5-0 seier var det endelig grunn til å feire for de Ædle Blå, det skulle feires på det ærverdige stemmemyren klubbhus. Det skal legges til at det er første gang mens undertegnede har vært en del av laget, der virkelig kampformen kan prikkes på treningsfasilitetene.
Kvelden starter med en overraskende lav druekonsentrasjon i blodet og mellom de to ringene av festklare mennesker observeres en rødsmusset HR-Mikkel med sine to Håkon-Ass´er. Mikkel rev ønsker velkommen til bords, og resten av hakkebakkeskogen er raske til å adlyde. Den sølvskimrende buffeten får raskt gjennomgå.
Etter litt klirring i en voksenbrusflaske reiser en tilsynelatende uforberedt tenniskonge seg opp for å hoste frem noen velvalgte ord.
Han bruker poesiens kraft
Blandet med gjæret saft
Med fantastisk innlevelse,
Og flott hoftebevegelse
for å vise sin beundrelse for kvinnens kraft
Videre får vi høre en glitrende tale fra andregangs deltakende Annik, som gjør at det maskuline kjønn får selvtillit nok til å begi seg mot showet til Coach Lea. Endelig er det tid for powerpointpresentasjon. Alle som har vært på bedpres, vet at slides og mye gratis å drikke er en god kombinasjon. Etter en gjennomgang av sesongens strabaser, er det tid for å skille klinten fra hveten og kåre årets nøkkelspillere. Først ut for til å motta sin hyllest er den selveste røde baron. Med sine enestående (5 gule, og 3 røde kort), tar han imot toppscorertittelen, antall mål derimot er ikke verdt å nevne… Joda, 5!
Årets nykommer står for tur. Etter en avgjørelse gjort av de mest erfarne Blå skal pokalen heves. Den elegante, joviale og i løpet av kvelden den minst beskjedne kalles opp til gulvet. Håkon ”chippen” Legendalen, løfter pokalen med et seierssmil om munnen. Velfortjent utmerkelse til lagets eneste proff.
Årets spiller kåres på demokratisk grunnlag av alle sine lagkamerater. Sunnmøringen som ikke er gjerrig på verken taklinger, pasninger, og på tampen av sesongen, ikke en gang mål. Blir stående applaudert av en forsamling i stigende form.
Det er klart for årets gjeveste pris, ”Player of the Year”. Vinneren skal kåres på grunnlag av heller utenomsportslige prestasjoner. Nominasjonen høres ut som ett tippeligaresultat på slutten av nittitallet: Moss-2 Haugesund-1. Stemmesedler blir delt ut. De skribles. De samles. De telles. Du kan skjære atmosfæren med en kniv. Maakeberget mot Kråkevingen. Øst mot vest. Tallene er klare. Det er en overbevisende seier og keeperlegenden må bite seg i leppa for å skjule skuffelsen. Den ubestridte mester, Feliz-legenden, kongen av de små timer. Han kjenner alle mørke kroker og kriker på klubben. Møll tar storeslem.
Trenertrioen i løpet av året Peer, Miklos og tveit får også sin fortjente hyllest.
Når formalitetene er på plass kan man endelig begynne festen. Hansa på høykant og vinposen ut av kartongen j.fr. Kuksnes. Den høye stemningen skal tas med på taxitur, destinasjon Jacob Aall. På bordene står de selvskrevne bobler. Dette fører til at historien tar noen omveier og som den observatøren man er skal det prøves å beskrives noen av de. Trønder-Håkon blir observert dampende på blå-kamel ved siden av en tatovert liten snelle. Hønefoss-Håkon tråkler seg gjennom bar, bord og bruder, før han tar seg en velfortjent pust i bakken på skulderen til lagpappa Berthelsen. Det er flere Håkoner å ta av men dette får holde. Det er haugesundere høyt og lavt, og en ikke navngitt ser ut som han får øvd på formeringsteknikker også i dag. Skål.
All ære til bankettkomiteen. Det må være første gang i nyere historie at tre, fire vordende økonomer kan legge ut for drøye tyve tørste mannfolk med følge.
Sendt av nhhfk 
NHH FK 1 